Gullet ska hjæm

Det er snart tid for å pakke til cupfinale-weekend i Oslo. Det føles litt rart, for selv om man har mange tidligere cupfinale-opplevelser med Rosenborg, så er det så lenge siden sist at man er usikker på om det blir en gjenskapelse av tidligere opplevelser, eller om det blir en ny greie.

Siste gang var vel en eller annen gang på 90-tallet tror jeg, og da var RBK-dominansen i norsk fotball så stor at det over flere år nesten ble en vane å innstille seg på cupfinale-helg hver oktober. På den tiden var man selv boende i Oslo, og var overnattingssentral for et betydelig antall tilreisende trøndere i en ikke altfor stor leilighet. Det var høy partyfaktor helga igjennom fra fredag til søndag, og hukommelsen mener at det oftest ble kronet med seier på Ullevål på søndag. Når de besøkende etterhvert hadde reist hjem, så var det på tide å få seg noen timer med søvn, og så kom hverdagen smått om senn tilbake igjen på mandag.

Nå, nesten to tiår senere, er utgangspunktet ganske anderledes. Man har forlengst flyttet tilbake til Trondheim og er blitt en etablert familiefar. Fortsatt er det kjærkomment med en fest, fordi det går lenge mellom hver gang, men det vil være med en klart mindre intensitet enn i gamle dager naturlig nok.

Gullet i serien røyk på målstreken for Strømsgodset. Siden de ikke hadde vunnet seriegull på 43 år, så var det på en måte lettere å svelge skuffelsen. Spesielt når man i tillegg så den enorme gledesmobiliseringen som skjedde i hele Drammens-regionen. Fotball handler om å skape glede.Et nytt seriegull til RBK hadde nok gitt langt mer moderate følelser i en enda bortskjemt og kravstor fotballregion.

På søndag derimot er det bare seier som teller. Å miste cup-gullet for Molde lar seg rett og slett ikke fordøye. Men vi tenker selvsagt ikke på det. Nå er det snart tid for å kaste seg ut i festen i hovedstaden, og så henter vi cup-gullet hjem til Trondheim på søndag.

IQ

I forrige uke kom det. Brevet fra Mensa Norge som ga resultatet på IQ-testen man deltok på en lørdag i slutten av august. "IQ på 131 med standardavvik på 15" stod det på det diplom-lignende arket. Lenger ned på arket kunne man lese en mer utfyllende betydning av selve tallet. "Dette er innenfor befolkningens høyeste 2 %. Godkjent for medlemskap i Mensa International".

Selv om man fra ganske tidlig av har vært klar over at toppetasjen fungerer bra, så har det egentlig aldri vært noe ønske om å få dette bekreftet ved en IQ-måling. Man har tatt høyere utdanning med gode resultater, og det har føltes som "bevis" godt nok. Det var derfor litt overraskende hvor stor tilfredsstillelse dette testresultatet ga.

At man i det hele tatt  gikk til det skritt å ta en slik IQ-test, var en tilfeldighet.  Ved surfing på diverse nettaviser så kom man over en oppfordring om å ta en nettbasert IQ-test. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at testen var en light-utgave utarbeidet av Mensa, og tok bare 20 minutter. Tja, tanken var at det kunne jo ikke skade, og IQ-testen ble derfor gjennomført. Resultatet var oppløftende og viste en IQ på 132. Samtidig ble det oppgitt at testen ikke var offisiell, men en god indikasjon på IQ-nivå. For å ta en offisiell IQ-test ble det henvist til Mensa Norges hjemmesider.

Etter gjennomført nettest gikk det noen dager. I bakhodet surret hele tiden spørsmålet om man skulle ta en slik offisiell IQ-test eller ikke. Man følte jo at man hadde ikke noe å bevise, men likevel. Når tanken imidlertid først var lagt, så var vel egentlig beslutningen om å ta testen også tatt.

I konvolutten som kom med testresultatet lå det også en velkomsthilsen fra Mensa Norge med oppfordring om å bli medlem. Det skal ikke legges skjul på at det ble brukt noe tid på å vurdere om et slikt medlemsskap var nødvendig, og ikke minst om det ville utfordre den generelle motforestillingen man har hatt til eksklusive grupper som dannes primært for beskytte og styrke egne privilegier. IQ som en personlig egenskap, uavhengig av hvilken bakgrunn man har, var imidlertid en utslagsgivende faktor for at man valgte å ta skrittet og bli medlem i Mensa Norge. Hva medlemsskapet vil bringe med seg skal bli interressant å se.

Gjør det

Den som venter på en anledning, taper tid.

Giordano Bruno

Behov

We have enough for anyone's need, but not enough for anyone's greed.  

Mahatma Gandhi

Kveld i syden

Foruten varmen om dagen så er kanskje kveldene det som er mest spesielt med å være i syden. Horisonten er et fullstendig mørke, og når man sitter på terrassen etter at familien har tatt kvelden så blir man sittende å å lytte til det fasinerende lydbildet.

Fra bassengbaren er de ansatte i ferd med å rydde for kvelden. Jevn og lett klirring i glass som settes på plass akkompagneres av lettfordøyelig feriemusikk fra høytalerne. Akkurat passe lavt og akkurat passe anonymt hvis man ikke lytter bevisst på at det er 80-tallet dominerer spillelisten. Kanskje ikke så rart når man tenker på at anlegget virker å ha gjester i en mer moden alder. Den karakteristiske bassenglyden er også en fremmed lyd, med sin kontinuerlig sirkling når det skal fornyes til neste dag. De fleste av gjestene har forlatt bassengbaren og inntatt sine terrasser. Det er den glade samtalen og latteren som dominerer. De fleste oppleves å være i en modus hvor det føles godt å leve, og det er definitivt smittsomt.

Selv i disse sene kveldstimer kommer det nye gjester, noe som først og fremst høres gjennom den særegne lyden fra kofferthjul over utendørs gulvfliser. Når man tenker etter så føles det nesten som om vi alle er her på en slags mental lading. Hverdag og nordisk klima har gjort at vi alle er blitt tappet for vitalitet og energi. To uker fyllt med bl.a. bading, soling og spising sammen med familie og venner skal gi oss det nødvendig påfyllet av den energi vi trenger til en høst og vinter som ikke ligger så langt unna.

Nå skal det imidlertid leves i nuet.

Fæmøres

'Fæmøres'  var en populær aktivitet i Trondheim på 70 tallet. Man gikk først i "lære" hos de større gutta, hvor man storøyd av beundring fulgte den intense kampen om pengepotten. Etter at de hadde gjort opp seg imellom, var det ikke sjelden at de lot oss "skitongan" få ungjelde på ulikt vis. En populær øvelse var å "flyndre" femører som vi smågutta sprang etter. Ikke fordi vi måtte, men fordi vi, i en merkelig kombinasjon av pengebegjær og underkastende beundring, lot oss lokke til denne sosiale ydmykelsen. Ekstra misforstått anerkjennelse fikk vi hvis vi klarte å ta imot mynten før den traff bakken. En gang gikk det imidlertid galt. Bestekompis på den tiden, Pål Espen, måtte ha vært uoppmerksom da det skjedde. Fordi plutselig sto det en fæmøre ut av tinningen hans. Ja faktisk, og blodet rant kraftig. Det så heldigvis langt verre ut enn det var.

 

Nok om det. Der jeg vokste opp spilte vi oftest fæmøres tidlig på våren, når marka fremdeles var litt fuktig etter at vinteren hadde tatt farvel. Det var nok av leiraktig jordsmonn i en drabantby fortsatt under utforming. Fordi det var viktig at fæmøren "satt" når vi kastet den mot streken i bakken som vi hadde tegnet opp noen meter lengre frem. Som regel satte man en innsats på forhånd for å få være med. Størrelsen på innsatsen varierte, men den ble større med alderen. Alle som var med kastet først en mynt hver. Den som lå lengst fra streken på liv-sia (dvs nærmest), fortsatte å kaste til han hadde fått en mynt som var nærmere streken enn den nest bakerste. Kastet han over streken på død-sia, så var han ute. Var man dårlig til å kaste, måtte man bruke flere forsøk enn om man var god. Det aller beste var å havne på streken. Da var det stor sansynlighet for at de andre både måtte bruke mange forsøk, og at du til slutt vant alle pengene. Hvis flere havnet på streken så ble det omkamp. Formen på denne kunne variere. Enten ble den gjennomført mellom strekspillerne som et nytt spill med en større pott, eller det var nærmest streken av f.eks tre mynter.

 

Jeg husker at jeg var ganske god selv. Utstyrt med god øye-hånd koordinasjon fra naturens side, og en stor interesse for penger, var det ikke uvanlig at buksene hadde tunge lommer av skitne fæmører. Jeg mener bestemt at det meste av innspilt gevinst gikk til godteri, for sparing var ikke noen overdreven øvelse i den alderen.

The Gaslight Anthem - Handwritten