Fæmøres

'Fæmøres'  var en populær aktivitet i Trondheim på 70 tallet. Man gikk først i "lære" hos de større gutta, hvor man storøyd av beundring fulgte den intense kampen om pengepotten. Etter at de hadde gjort opp seg imellom, var det ikke sjelden at de lot oss "skitongan" få ungjelde på ulikt vis. En populær øvelse var å "flyndre" femører som vi smågutta sprang etter. Ikke fordi vi måtte, men fordi vi, i en merkelig kombinasjon av pengebegjær og underkastende beundring, lot oss lokke til denne sosiale ydmykelsen. Ekstra misforstått anerkjennelse fikk vi hvis vi klarte å ta imot mynten før den traff bakken. En gang gikk det imidlertid galt. Bestekompis på den tiden, Pål Espen, måtte ha vært uoppmerksom da det skjedde. Fordi plutselig sto det en fæmøre ut av tinningen hans. Ja faktisk, og blodet rant kraftig. Det så heldigvis langt verre ut enn det var.

 

Nok om det. Der jeg vokste opp spilte vi oftest fæmøres tidlig på våren, når marka fremdeles var litt fuktig etter at vinteren hadde tatt farvel. Det var nok av leiraktig jordsmonn i en drabantby fortsatt under utforming. Fordi det var viktig at fæmøren "satt" når vi kastet den mot streken i bakken som vi hadde tegnet opp noen meter lengre frem. Som regel satte man en innsats på forhånd for å få være med. Størrelsen på innsatsen varierte, men den ble større med alderen. Alle som var med kastet først en mynt hver. Den som lå lengst fra streken på liv-sia (dvs nærmest), fortsatte å kaste til han hadde fått en mynt som var nærmere streken enn den nest bakerste. Kastet han over streken på død-sia, så var han ute. Var man dårlig til å kaste, måtte man bruke flere forsøk enn om man var god. Det aller beste var å havne på streken. Da var det stor sansynlighet for at de andre både måtte bruke mange forsøk, og at du til slutt vant alle pengene. Hvis flere havnet på streken så ble det omkamp. Formen på denne kunne variere. Enten ble den gjennomført mellom strekspillerne som et nytt spill med en større pott, eller det var nærmest streken av f.eks tre mynter.

 

Jeg husker at jeg var ganske god selv. Utstyrt med god øye-hånd koordinasjon fra naturens side, og en stor interesse for penger, var det ikke uvanlig at buksene hadde tunge lommer av skitne fæmører. Jeg mener bestemt at det meste av innspilt gevinst gikk til godteri, for sparing var ikke noen overdreven øvelse i den alderen.