Det skal visst være av barn og fulle folk man får sannheten.
Når man har familiediskusjon om temaet 'venner' og 'bestevenner', så har man vel litt mindre å imponere med fra voksenverdenen. Da er det ok å høre fra minstejenta: "Pappa, æ syns de e rart at du itj har fler vænna, du som e en sånn fin fyr"
lørdag 23. februar 2013
Venner
mandag 11. februar 2013
The Black Keys
Man har jo ikke vært overbegeistret for kåringer innen musikk tidligere, men registrerer med tilfredshet at The Black Keys gjør rent bord innen alle rock-kategorier på Grammy i USA. Når det er full match med egen smak, så tar jeg det som et tegn på at alderen ikke er i nærheten av å begynne å tynge en gang.
Årets rockelåt: «Lonely Boy» - The Black Keys
Årets rockelåt: «Lonely Boy» - The Black Keys
Blåveis i rævva
Det er faktisk mulig å slå rævva så hardt at det er en utfordring å sitte normalt.
En planlagt søndagstur i alpinbakken ble omgjort til langrennstur i stedet, da slalomskoene til minstemann viste seg å være flere størrelser for små. En vanlig erfaring når man har barn i den sterkeste vekstalderen. Faktisk kan et kalenderår både utgjøre to og tre skostørrelser.
Nok om det. Nærmarka for langrenn er av det kuperte slaget. Nok av både oppover- og nedoverbakker. Det var i en av de bratte utgavene av sistnevnte det skjedde. Iblandet litt faderlig overmot satte man utfor. Dessverre var man uvitende til at en lengre mildværsperiode hadde gjort den nederste delen av bakken mer isbelagt enn snøbelagt, og da måtte det jo gå som det gjorde. En i starten kontrollert ferd ble bare mer og mer ukontrollert. Til slutt hadde alle aktuelle naturkrefter tatt overhånd, og man landet hard og brutalt på sitt bakre midtparti. Man merket fort at konsekvensen kun var sterk smerte, og ikke det som mer alvorlig var.
Så kom minstemann glidende etter. Med langt lavere fart og full kontroll selvfølgelig. Og det lille behovet man kunne ha for bekymring og trøst, forsvant fort når man mottar kommentaren:
"Du så skikkelig komisk ut pappa. Akkurat som Bambi".
Ja ja. Det er vel en fars lodd det i livet, at smerte er noe man skal bite i seg.
Så sitter man her da, og prøver etter beste evne å fordele trykket på høyre del av bakpartiet. Verden går imidlertid videre. Om et par dager kan man forhåpentligvis sitte balansert.
En planlagt søndagstur i alpinbakken ble omgjort til langrennstur i stedet, da slalomskoene til minstemann viste seg å være flere størrelser for små. En vanlig erfaring når man har barn i den sterkeste vekstalderen. Faktisk kan et kalenderår både utgjøre to og tre skostørrelser.
Nok om det. Nærmarka for langrenn er av det kuperte slaget. Nok av både oppover- og nedoverbakker. Det var i en av de bratte utgavene av sistnevnte det skjedde. Iblandet litt faderlig overmot satte man utfor. Dessverre var man uvitende til at en lengre mildværsperiode hadde gjort den nederste delen av bakken mer isbelagt enn snøbelagt, og da måtte det jo gå som det gjorde. En i starten kontrollert ferd ble bare mer og mer ukontrollert. Til slutt hadde alle aktuelle naturkrefter tatt overhånd, og man landet hard og brutalt på sitt bakre midtparti. Man merket fort at konsekvensen kun var sterk smerte, og ikke det som mer alvorlig var.
Så kom minstemann glidende etter. Med langt lavere fart og full kontroll selvfølgelig. Og det lille behovet man kunne ha for bekymring og trøst, forsvant fort når man mottar kommentaren:
"Du så skikkelig komisk ut pappa. Akkurat som Bambi".
Ja ja. Det er vel en fars lodd det i livet, at smerte er noe man skal bite i seg.
Så sitter man her da, og prøver etter beste evne å fordele trykket på høyre del av bakpartiet. Verden går imidlertid videre. Om et par dager kan man forhåpentligvis sitte balansert.
søndag 10. februar 2013
Kun for pynt og utseende
De er jo klin umulig å spise på en normal og intelligent måte.
tirsdag 5. februar 2013
Abonner på:
Innlegg (Atom)