Det er faktisk mulig å slå rævva så hardt at det er en utfordring å sitte normalt.
En planlagt søndagstur i alpinbakken ble omgjort til langrennstur i stedet, da slalomskoene til minstemann viste seg å være flere størrelser for små. En vanlig erfaring når man har barn i den sterkeste vekstalderen. Faktisk kan et kalenderår både utgjøre to og tre skostørrelser.
Nok om det. Nærmarka for langrenn er av det kuperte slaget. Nok av både oppover- og nedoverbakker. Det var i en av de bratte utgavene av sistnevnte det skjedde. Iblandet litt faderlig overmot satte man utfor. Dessverre var man uvitende til at en lengre mildværsperiode hadde gjort den nederste delen av bakken mer isbelagt enn snøbelagt, og da måtte det jo gå som det gjorde. En i starten kontrollert ferd ble bare mer og mer ukontrollert. Til slutt hadde alle aktuelle naturkrefter tatt overhånd, og man landet hard og brutalt på sitt bakre midtparti. Man merket fort at konsekvensen kun var sterk smerte, og ikke det som mer alvorlig var.
Så kom minstemann glidende etter. Med langt lavere fart og full kontroll selvfølgelig. Og det lille behovet man kunne ha for bekymring og trøst, forsvant fort når man mottar kommentaren:
"Du så skikkelig komisk ut pappa. Akkurat som Bambi".
Ja ja. Det er vel en fars lodd det i livet, at smerte er noe man skal bite i seg.
Så sitter man her da, og prøver etter beste evne å fordele trykket på høyre del av bakpartiet. Verden går imidlertid videre. Om et par dager kan man forhåpentligvis sitte balansert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar