Det gode liv

Man kan med stor sikkerhet anta at 'det gode liv' er noe som er søkt etter av alle mennesker til alle tider. 'Det gode liv' er en følt opplevelse som gjelder det enkelte menneske, og derfor et individuelt og abstrakt begrep som vanskelig kan generaliseres. Likevel er hver og en av oss på søken etter denne tilstanden, rett og slett fordi vi ønsker å oppleve den så ofte og så lenge som mulig.

Som en person som finner glede i å fundere over slike eksistensielle spørsmål, så har jeg prøvd å konkretisere hva som er 'det gode liv' for meg. Resultatet kan beskrives i en enkel setning, nemlig "å gjøre ting jeg liker med folk jeg liker". I tillegg til å være en enkel setning, så er den også både intuitiv og funksjonell. Kontrollspørsmålet er om man kan ha det bedre i livet enn de gangene man gjør ting man liker med menneskene man liker? Det har ikke jeg klart å finne eksempler på, og det har derfor hvert naturlig å gjøre denne setningen til et årlig nyttårsforsett. Skulle flere kunne ha nytte av denne tilnærmingen for å påvirke sine liv i riktig retning, så deler jeg mer enn gjerne mine tanker om temaet.

Den viktigste dimensjonen i matrisen er å kunne være sammen med folk man liker. Som sosiale individer har vi det bra når vi er sammen med folk vi liker og trives med, samtidig som vi utfordres når vi er sammen med folk vi ikke liker. Det virker kanskje lite tolerant og involverende å snakke om folk man ikke liker, men hvis man tenker etter så vil slike mennesker både tappe deg for energi og legge beslag på tid som du kunne anvendt på andre. De nærliggende menneskene å tenke på som er de man liker, er den nærmeste familie og de man ser på som sine beste venner. Vi innehar imidlertid ulike roller gjennom livet, som gjør at vi ikke alltid har muligheten til å påvirke hvem vi omgås. Det viktige er imidlertid at vi trolig oftere enn det vi kanskje tror er i situasjoner hvor vi har mulighet til å påvirke, og at vi også gjør det.

Den andre dimensjonen i matrisen er de aktivitetene vi gjør gjennom dagen, både smått og stort. Disse aktivitetene kan enten være av den typen som vi liker å gjøre, eller de kan være noe vi ikke liker å gjøre. Konkret hvilke aktiviteter dette gjelder vil selvsagt variere fra person til person og hvilken fase av livet vi er i, men de fleste av oss har trolig større mulighet til å påvirke de aktivitetene vi holder på med enn de menneskene vi omgås. Dette gjelder spesielt aktiviteter som vi utøver på fritiden. I jobbsammenheng er man derimot mer begrenset i muligheten til å påvirke hvilke aktiviteter man utøver. Preges imidlertiden jobben av for mange oppgaver som man ikke liker, så vil det rett og slett være et signal om å bytte jobb.

Så kommer hovedpoenget. Hver dag hele livet så beveger vi oss alle i matrisen. Noen posisjoner i matrisen er vi bevisst, mens andre er vi mer ubevisst. Noen posisjoner kan vi påvirke, mens andre posisjoner kan vi ikke påvirke. Det er lett for hver og en av oss å se for seg ulike kombinasjoner som gjelder i alle deler av matrisen. Det optimale er selvfølgelig ikke tilgjengelig hele tiden, men målet må være at vi så ofte som mulig ligger så langt opp til høyre i matrisen som mulig. Det oppnås ved å være bevisst de valgene vi har, samtidig som at vi gjør de riktige valgene.

I 2013 skal jeg derfor så ofte som mulig søke å gjøre ting jeg liker med folk jeg liker.

Enkle gleder

Av og til kommer du over ting som får deg til å stoppe opp og tenke. Som da jeg nylig leste følgende sitat av filosofen Arne Næss; "Lykken kommer når du gjør dine gleder enkle". Et enkelt sitat som rommer så mye.

Selv om ordet lykke kan føles litt svulstig, så vil de fleste av oss si at det er en betegnelse på en behagelig tilstand som vi ønsker å være i så ofte som mulig. Som sitatet beskriver så er ikke lykke noe som utelukkende blir bestemt utenifra, men noe som vi alle har ganske stor mulighet til å påvirke selv.

Hvordan vi opplever lykke er i stor grad knyttet til de krav vi setter til livet. Hvis vi setter våre krav så høyt at det kun er de eksepsjonelle og grandiose opplevelsene som forbeholdes denne store gleden, så følger det implisitt at lykke blir en sjelden opplevelse.

Poenget er imidlertid ikke at man skal sette seg lette krav og mål, for derav å gjøre det enklere å oppnå. Ambisjoner og mål er en viktig motor for hvilket liv hver og en av oss vil få, og bør derfor ikke begrenses. Det viktige er å kunne verdsette de enklere tingene som vi opplever underveis. Målet må være at når vi står på siste stasjon, og livet kanskje ikke ble helt som vi hadde tenkt på alle områder, så har vi nytt reisen og dens mange lykkelige opplevelser.

Smarte barn

Ingen tvil om at dagens unge er smartere enn sine foreldre. De har vett og kløkt nok til å overbevise sine foreldre om at det selvsagt må kjøpes julegaver til alle ørten vennene. De får selvsagt like mange tilbake.

Tro

Tro er et utfordrende begrep. For de aller fleste forhold i livet vil vi helst ønske å vite fremfor å måtte tro. Der hvor det foreligger objektiv kunnskap, så vil det derfor være liten plass for tro. Den kan kun oppstå der slik objektiv kunnskap ikke eksisterer.

Det å kunne forstå og forklare har trolig vært et fundamentalt behov for mennesket til alle tider. Dette er noe som føles intuitivt. Som eksempel kan man tenke seg at man hadde levd for mange tusen år siden og for første gang opplevde et lynnedslag på himmelen, etterfulgt av kraftige drønn. En slik opplevelse ville naturlig nok blitt etterfulgt av et sterkt ønske om å prøve å forstå hva som hadde skjedd. En riktig forståelse av hendelsen basert på det vi i dag vet om lyn og torden ville selvsagt ikke vært mulig, da man på den tiden ikke hadde denne kunnskapen. Derfor kunne man ikke i den tids samfunn etablere en felles riktig forståelse av hva som skjedde når lyn og torden fant sted. Hvis man ikke var fornøyd med dette, så var det kun troen som gjenstod som alternativ. En forklaring kunne være at det var en gudeskikkelse som kjørte i en vogn over himmelen, mens han i vrede slo med sin hammer slik at det  blikstret og drønnet.

Mennesket har levd i et mangfold av sivilisasjoner opp gjennom årene. Det har værte enkle sivilisasjoner og det har vært avanserte sivilisasjoner. Litt grovt kan man si at jo mer vi nærmer oss vår tid, jo mer avansert har sivilisasjonene utviklet seg, både i struktur, størrelse og levesett. En felles faktor for alle sivilisasjoner, uansett størrelse, er at de har etablert et sett med forklaringer på ulike fundamentale fenomener og spørsmål som det ikke har vært objektiv kunnskap om. Enkle sivilisasjoner har hatt enkle forklaringer og avanserte sivilisasjoner har hatt avanserte forklaringer. Når disse forklaringene har vært satt sammen i en tilstrekkelig struktur, så har de oppfylt kriteriene for å være en religion. En vareopptelling av antall religioner opp gjennom tidene, både smått og stort, hadde nok gitt et svært stort tall.

Hva har så skjedd med disse ulike religionene opp gjennom tiden? Enkle religioner har i alle fall fallt bort i konkurranse med avanserte religioner, ofte som følge av at en sivilisasjon har fortrengt en annen. I tillegg så har ulike religioner etterhvert måttet gi tapt for objektiv kunnskap som mennesket har ervervet i sin utvikling. 

De mest avanserte religionene har imidlertid enda klart å opprettholde sin posisjon. Hvis man skal prøve å gi en fellesforklaring til dette, så vil en viktig forklaring være at man fortsatt mangler objektive kunnskap på mange sentrale områder som opptar mennesket. En årsak er at tidligere mer konkrete forklaringer er blitt justert etterhvert som den objektive kunnskapen har vunnet terreng. I tillegg er mange spørsmål rett og slett av en slik karakter at det er lenge igjen før man har etablert objektiv kunnskap. Dette gjør at det for mange av livets store spørsmål fortsatt er grunnlag for å basere svarene på tro.

Imidlertid har mennesket et grunnleggende behov for å vite fremfor å tro. Viten har derfor opp gjennom årene vunnet stadig større og større terreng. Av den grunn fremstår det som nærliggende at også de siste og mest avanserte religioner kun lever på lånt tid.
Uansett hvilken 'side' man står på så bør man kunne ha toleranse for hverandres ståsted. Skal man bruke historien som målestokk så har det imidlertid vist seg at toleranse i liten grad har preget den religiøse siden. Når det opp gjennom årene har tilkommet ny objektiv kunnskap, så er denne blitt bekjempet fremfor vurdert. Det har syntes viktigere å forsvare posisjon fremfor å få belyst et spørsmål best mulig for å sikre at man sitter på riktig svar. Den manglende toleransen fremstår i tillegg å være aller størst innad på religiøs side.

Troen på mennesket bør likevel være urokkelig.

The Mayonnaise Jar and the 2 Beers

When things in your life seem almost too much to handle, when 24 hours in a day are not enough, remember the mayonnaise jar and the 2 Beers.
A professor stood before his philosophy class and had some items in front of him. When the class began, he wordlessly picked up a very large and empty mayonnaise jar and proceeded to fill it with golf balls. He then asked the students if the jar was full. They agreed that it was.
The professor then picked up a box of pebbles and poured them into the jar He shook the jar lightly. The pebbles rolled into the open areas between the golf balls. He then asked the students again if the jar was full. They agreed it was.
The professor next picked up a box of sand and poured it into the jar. Of course, the sand filled up everything else. He asked once more if the jar was full. The students responded with an unanimous 'yes.'
The professor then produced two Beers from under the table and poured the entire contents into the jar effectively filling the empty space between the sand. The students laughed.
'Now,' said the professor as the laughter subsided, 'I want you to recognize that this jar represents your life. The golf balls are the important things---your family, your children, your health, your friends and your favorite passions---and if everything else was lost and only they remained, your life would still be full.
The pebbles are the other things that matter like your job, your house and your car.
The sand is everything else---the small stuff. 'If you put the sand into the jar first,' he continued, 'there is no room for the pebbles or the golf balls. The same goes for life. If you spend all your time and energy on the small stuff you will never have room for the things that are important to you.
'Pay attention to the things that are critical to your happiness.. Spend time with your children. Spend time with your parents. Visit with grandparents. Take time to get medical checkups. Take your spouse out to dinner. Play another 18. There will always be time to clean the house and fix the disposal. Take care of the golf balls first---the things that really matter. Set your priorities. The rest is just sand.'
One of the students raised her hand and inquired what the Beer represented. The professor smiled and said, 'I'm glad you asked.' The Beer just shows you that no matter how full your life may seem, there's always room for a couple of Beers with a friend.'

Oppvekst på 70-tallet

Hvert ti-år har sitt særpreg. Så også med 70-tallet, som var det ti-året jeg hadde min barndom. Egentlig så er jeg ganske dårlig på å huske ting tilbake i tid, men noen minner sitter mer spikret enn andre. Nedenfor følger i litt vilkårlig rekkefølge hvilke som huskes best.


Hvordan vi forholdt oss til TV er ganske forskjellig fra i dag. Andre som også vokste opp på 70-tallet husker at vi kun hadde en kanal, NRK, og at sendeskjemaet for uka for en stor del var fastsatt på forhånd. Litt kjedelig kanskje, men det gjorde jo at det hele ble ganske oversiktlig. På mandag var det Mandagsfilmen, på tirsdag var det Fjernsynsteater, på onsdag var det Komikveld osv. Det hele var forutsigbart og alle så de samme programmene. TV-tilbudet var imidlertid veldig voksenbasert, og for oss ungene var det lite tilbud. Barne-TV ble vist en halv time fra klokken seks, og det var stort sette det hele. På hverdagene huskes best Lekestue, en overpedagogisk laget barne-tv med Vibeke Sæther og Geir Børresen som programledere. Med skrekk huskes også den surrealistiske barne-tv'en Pompel og Pilt, som må ha satt dype sår i mang en barnesjel. Med kun en kanal var det et enda mindre tilbud for ungdomssegmentet. Når man ble for stor for barne-tv og enda var liten for voksen-tv, så havne man litt midt i mellom. Dette bedret seg når man begynte med eget ungdomsprogram kl halv sju på lørdagene. Programmet het selvsagt 1/2 7, og hadde alvorlige tema som pubertet, forelskelse, mobbing osv. I tillegg fikk man en sjelden gang også hørt og sett ungdomsaktuell musikk.


Fotballkort huskes godt. Man oppdaget fort at de riktige kortene med de riktige spillerne hadde en stor verdi. Når man hadde begrenset med penger, så var det bare en måte å få utvidet samlingen sin på, nemlig ved forhandlinger og bytting av kort. I disse forhandlingene lærte man også at utfallet var direkte avhengig av den styrke man hadde. Man måtte derfor skaffe seg et konkurransefortrinn ved at man hadde større kunnskap om hvilke spillere som hadde hvilken verdi i markedet. Da kunne man få til billige kjøp, som man senere kunne selge dyrt. En 'Kevin Keegan' kunne lett selges til andre for ganske mange kort. Basert på egen dyrekjøpt erfaring var det lettere å lykkes i dette spillet mot en av de yngre guttene. De større guttene holdt man seg unna, så fremt man ikke på forhånd hadde bestemt seg for hva som var aktuelle bytter. Ved nærmere ettertanke så høres det egentlig ut som kunnskap man har foredlet senere i livet.


Apache sykkelen fra DBS var også en særegenhet med 70-tallet. Ikke så effektiv å sykle med, men hva gjør vel det når den hadde full uttelling på tøffhetsskalaen. Apache sykkelen hadde lang sal og chopper-styre, etter modell av tilsvarende motorsykler. I tillegg hadde sykkelen tre-trinns navgir, med en gedigen girvelger med T-håndtak plassert på rammen. Hvis det er noe som huskes som viktig når man vokser opp, så er det å ha det som var oppfattet å være tøft. Og ingenting var tøffere enn en Apache sykkel på 70-tallet. Jeg husker at jeg ikke helt hadde forståelsen for argumenter om at man var for liten og at det ikke var penger nok, når man samtidig så at flere og flere av kompisene fikk sin sykkel. Til slutt ble det også min tur, og det er ikke lett å beskrive den gleden man opplevde når man kunne ta den etterlengtede "runden” i gata.


Morgan Kane var en person som for mange gutter hadde en ikke ubetydelig posisjon på 70-tallet. Etter å ha tilbakelagt leseperioder med typiske barnebøker som Knerten, Bobseybarna, Hardyguttene m.fl., fikk man øynene opp for denne litt sære western-helten. Selv var jeg så heldig å ha en onkel som av en eller annen ukjent grunn fant ut han ville gi bort nesten en hel komplett serie av de gule pocket-bøkene. Tror det var nesten hundre bøker som en dag fikk hedersplassen på gutterommet. Det var selvsagt ingen skjønnlitterære skatter å snakke om, men de bidro i alle fall til at man videreutviklet sine lesevaner, noe som skulle vise seg å komme godt med når man startet å studere senere i livet. Historiene om denne frie, ensomme mannen med hest og colt foregikk i en delvis historisk korrekt bakgrunn på slutten av 1800-tallet i USA. Karakteren var klart mystisk, med personlige trekk som nervøs, innesluttet og med psykopatiske trekk. Han trakk sin colt på 1/5 sekund og var svak for kvinner og hasard. Hva kunne vel være et bedre univers å begi seg inn i for en gutt i tidlig tenårsalder med klare i pubertale trekk.



Mot slutten av 70-tallet kom punken fra England, akkurat perfekt timet til den perioden hvor man tok steget inn i ungdommens rekker. Etter å ha famlet litt i musikkens verden ble man hardt og brutalt tatt av den nye bølgen fra England. Selve om man kanskje ikke tok det helt ut i klesveien og i hårstil, så hadde punk og new wave en solid posisjon i musikksmaken. Favoritter var Clash, Sham 69, Jam, 999 m.fl. Etterhvert kom det også til norske band, ikke minst fra Trondheim. Det var fint lite musikk av denne kategorien som ble spilt i radio og TV. Nye band måtte man derfor oppdage selv ved leting i platebutikker, eller gjenom tips fra andre. Musikk ble kjøpt i vinylformat, gjennom singler, EP'er og LP'er. I tillegg dro man på konserter, f.eks. med Wannskrekk, Lilliedugg, The Aller Værste, De Press for å nevne noen.

Ishockey og Rosenborg

Når man er en patriotisk anlagt trønder så gjør man det kanskje ikke så lett for seg selv når man har fått en godt over gjennomsnittlig interesse for ishockey.

Det hele startet nok i ung alder, med oppvekst like ved en kommunal skøytebane i Trondheim. Løkke-hockey var derfor en vanlig aktivitet på vinterstid i barndommen, og det eneste vokseninnslaget var at kommunen kom med vanningsbilen og sprøytet med ujevne mellomrom. Hvis det hadde vært store snøfall i løpet av natten, fikk denne gjennomgå av en liten armada av smågutter med snøskuffer. Det var 'gatas justis' som gjaldt når det kom til utvelgelse av lag, og ved viktige avgjørelser om taklinger og mål. Til tross for stor intensitet og utbredt konkurranseinstinkt, så skjedde alt med en bemerkelsesverdig ramme av rettferdighetssans hos alle. Lange dager ble bare avbrutt av at man spiste matpakka si. Man oppdaget først at man var blitt sliten når man etter timer med spilling måtte hjem og spise middag. Det er nesten så man husker som i går hvor skjelven man var i lårene når man tok av seg skøytene. En ting er helt sikkert. Veien hjem var mye lengre enn veien til.

Denne barndomserfaringen er nok sterkt medvirkende til at interressen for ishockey som publikumsidrett også er så stor. Litt morsomt i forhold til dagens supportering av Rosenborg IHK, er det å tenke på at jeg i sin tid ble spurt om å bli med og trene og spille på guttelaget til Rosenborg på 70-tallet. Selv om jeg har et selektivt minne om at jeg var en habil spiller på løkka, så var det nok like mye at en av gutta hadde en far som spilte på seniorlaget i klubben og at man hadde utfordringer med rekruttering på guttesiden. Likevel skulle jeg få skøyter og annet utstyr som var nødvendig hvis jeg ble med. Selv om verden nok ikke har gått glipp av en hockey-stjerne når jeg av flere grunner valgte å takke nei, så har jeg flere enn en gang lurt på hvordan det kunne ha blitt med en motsatt avgjørelse. Når så ungdomstiden etter hvert kom så ble det også slutt på løkke-hockeyen. Men interressen for sporten har alltid ligget der.

I de senere årene har interessen våknet litt mere til liv, først og fremst ut fra et patriotisk ønske om at Trondheim skal ha et solid fotfeste som hockey-by i Norge. Den planmessige og dedikerte jobben som engasjerte personer i Rosenborg nå gjør for å realisere dette er imponerende, og den minste støtten man kan gi som ishockey-interressert er å bidre med billettinntekter ved å gå på kamp.

Som for så mange idrettsklubber som lever i skyggen av RBK, så er også utfordringen for Rosenborg IHK at inntektsgrunnlaget setter begrensninger på den sportslige aktiviteten. Selv om det tar lengre tid før man når det sportslig nivå og de resultater man øsnkser, så er det betryggende å se at klubben har en strategi med 'tæring etter næring' og at rekruttering skal være klubbens fundament fremover.

Tidenes beste julesang?

’Fairytale of New York’ av the Pouges er av mange ansett som en av tidenes beste julesanger, og står som en solid motvekt til den glansede julefeiringen de fleste av oss bygger opp til hvert år. Sangen ble først sluppet på singel i 1987, og var deretter med på albumet 'If I Should Fall from Grace with God' fra 1988. I tillegg til The Pogues deltar den britiske sangerinnen Kirsty MacColl, og sangen er en duett mellom henne og Shane MacGowan.

Tittelen er tatt fra J. P. Donleavys roman ’A Fairy Tale of New York’ og handler om to irske immigranter, som treffes i New York en gang etter andre verdenskrig og blir forelsket. Mannen sitter i fyllearresten på julaften og minnes det turbulente forholdet, der forhåpningene om en lys fremtid ble ødelagt av alkohol- og narkotikamisbruk. MacColls lyse, melodiøse røst står i kontrast til MacGowans, og teksten er tildels bitter: «You scumbag, you maggot, you cheap lousy faggot, happy Christmas your arse I pray God it's our last».  

Oppdragelse

Når ungene tar seg anstrengelsen med å lage julekalender til sin mor og far, så velger jeg å se det som et signal om at man kanskje ikke har vært så aller værst i jobben med å gi en god oppdragelse.