Ishockey og Rosenborg

Når man er en patriotisk anlagt trønder så gjør man det kanskje ikke så lett for seg selv når man har fått en godt over gjennomsnittlig interesse for ishockey.

Det hele startet nok i ung alder, med oppvekst like ved en kommunal skøytebane i Trondheim. Løkke-hockey var derfor en vanlig aktivitet på vinterstid i barndommen, og det eneste vokseninnslaget var at kommunen kom med vanningsbilen og sprøytet med ujevne mellomrom. Hvis det hadde vært store snøfall i løpet av natten, fikk denne gjennomgå av en liten armada av smågutter med snøskuffer. Det var 'gatas justis' som gjaldt når det kom til utvelgelse av lag, og ved viktige avgjørelser om taklinger og mål. Til tross for stor intensitet og utbredt konkurranseinstinkt, så skjedde alt med en bemerkelsesverdig ramme av rettferdighetssans hos alle. Lange dager ble bare avbrutt av at man spiste matpakka si. Man oppdaget først at man var blitt sliten når man etter timer med spilling måtte hjem og spise middag. Det er nesten så man husker som i går hvor skjelven man var i lårene når man tok av seg skøytene. En ting er helt sikkert. Veien hjem var mye lengre enn veien til.

Denne barndomserfaringen er nok sterkt medvirkende til at interressen for ishockey som publikumsidrett også er så stor. Litt morsomt i forhold til dagens supportering av Rosenborg IHK, er det å tenke på at jeg i sin tid ble spurt om å bli med og trene og spille på guttelaget til Rosenborg på 70-tallet. Selv om jeg har et selektivt minne om at jeg var en habil spiller på løkka, så var det nok like mye at en av gutta hadde en far som spilte på seniorlaget i klubben og at man hadde utfordringer med rekruttering på guttesiden. Likevel skulle jeg få skøyter og annet utstyr som var nødvendig hvis jeg ble med. Selv om verden nok ikke har gått glipp av en hockey-stjerne når jeg av flere grunner valgte å takke nei, så har jeg flere enn en gang lurt på hvordan det kunne ha blitt med en motsatt avgjørelse. Når så ungdomstiden etter hvert kom så ble det også slutt på løkke-hockeyen. Men interressen for sporten har alltid ligget der.

I de senere årene har interessen våknet litt mere til liv, først og fremst ut fra et patriotisk ønske om at Trondheim skal ha et solid fotfeste som hockey-by i Norge. Den planmessige og dedikerte jobben som engasjerte personer i Rosenborg nå gjør for å realisere dette er imponerende, og den minste støtten man kan gi som ishockey-interressert er å bidre med billettinntekter ved å gå på kamp.

Som for så mange idrettsklubber som lever i skyggen av RBK, så er også utfordringen for Rosenborg IHK at inntektsgrunnlaget setter begrensninger på den sportslige aktiviteten. Selv om det tar lengre tid før man når det sportslig nivå og de resultater man øsnkser, så er det betryggende å se at klubben har en strategi med 'tæring etter næring' og at rekruttering skal være klubbens fundament fremover.