Gullet ska hjæm

Det er snart tid for å pakke til cupfinale-weekend i Oslo. Det føles litt rart, for selv om man har mange tidligere cupfinale-opplevelser med Rosenborg, så er det så lenge siden sist at man er usikker på om det blir en gjenskapelse av tidligere opplevelser, eller om det blir en ny greie.

Siste gang var vel en eller annen gang på 90-tallet tror jeg, og da var RBK-dominansen i norsk fotball så stor at det over flere år nesten ble en vane å innstille seg på cupfinale-helg hver oktober. På den tiden var man selv boende i Oslo, og var overnattingssentral for et betydelig antall tilreisende trøndere i en ikke altfor stor leilighet. Det var høy partyfaktor helga igjennom fra fredag til søndag, og hukommelsen mener at det oftest ble kronet med seier på Ullevål på søndag. Når de besøkende etterhvert hadde reist hjem, så var det på tide å få seg noen timer med søvn, og så kom hverdagen smått om senn tilbake igjen på mandag.

Nå, nesten to tiår senere, er utgangspunktet ganske anderledes. Man har forlengst flyttet tilbake til Trondheim og er blitt en etablert familiefar. Fortsatt er det kjærkomment med en fest, fordi det går lenge mellom hver gang, men det vil være med en klart mindre intensitet enn i gamle dager naturlig nok.

Gullet i serien røyk på målstreken for Strømsgodset. Siden de ikke hadde vunnet seriegull på 43 år, så var det på en måte lettere å svelge skuffelsen. Spesielt når man i tillegg så den enorme gledesmobiliseringen som skjedde i hele Drammens-regionen. Fotball handler om å skape glede.Et nytt seriegull til RBK hadde nok gitt langt mer moderate følelser i en enda bortskjemt og kravstor fotballregion.

På søndag derimot er det bare seier som teller. Å miste cup-gullet for Molde lar seg rett og slett ikke fordøye. Men vi tenker selvsagt ikke på det. Nå er det snart tid for å kaste seg ut i festen i hovedstaden, og så henter vi cup-gullet hjem til Trondheim på søndag.

IQ

I forrige uke kom det. Brevet fra Mensa Norge som ga resultatet på IQ-testen man deltok på en lørdag i slutten av august. "IQ på 131 med standardavvik på 15" stod det på det diplom-lignende arket. Lenger ned på arket kunne man lese en mer utfyllende betydning av selve tallet. "Dette er innenfor befolkningens høyeste 2 %. Godkjent for medlemskap i Mensa International".

Selv om man fra ganske tidlig av har vært klar over at toppetasjen fungerer bra, så har det egentlig aldri vært noe ønske om å få dette bekreftet ved en IQ-måling. Man har tatt høyere utdanning med gode resultater, og det har føltes som "bevis" godt nok. Det var derfor litt overraskende hvor stor tilfredsstillelse dette testresultatet ga.

At man i det hele tatt  gikk til det skritt å ta en slik IQ-test, var en tilfeldighet.  Ved surfing på diverse nettaviser så kom man over en oppfordring om å ta en nettbasert IQ-test. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at testen var en light-utgave utarbeidet av Mensa, og tok bare 20 minutter. Tja, tanken var at det kunne jo ikke skade, og IQ-testen ble derfor gjennomført. Resultatet var oppløftende og viste en IQ på 132. Samtidig ble det oppgitt at testen ikke var offisiell, men en god indikasjon på IQ-nivå. For å ta en offisiell IQ-test ble det henvist til Mensa Norges hjemmesider.

Etter gjennomført nettest gikk det noen dager. I bakhodet surret hele tiden spørsmålet om man skulle ta en slik offisiell IQ-test eller ikke. Man følte jo at man hadde ikke noe å bevise, men likevel. Når tanken imidlertid først var lagt, så var vel egentlig beslutningen om å ta testen også tatt.

I konvolutten som kom med testresultatet lå det også en velkomsthilsen fra Mensa Norge med oppfordring om å bli medlem. Det skal ikke legges skjul på at det ble brukt noe tid på å vurdere om et slikt medlemsskap var nødvendig, og ikke minst om det ville utfordre den generelle motforestillingen man har hatt til eksklusive grupper som dannes primært for beskytte og styrke egne privilegier. IQ som en personlig egenskap, uavhengig av hvilken bakgrunn man har, var imidlertid en utslagsgivende faktor for at man valgte å ta skrittet og bli medlem i Mensa Norge. Hva medlemsskapet vil bringe med seg skal bli interressant å se.

Gjør det

Den som venter på en anledning, taper tid.

Giordano Bruno

Behov

We have enough for anyone's need, but not enough for anyone's greed.  

Mahatma Gandhi

Kveld i syden

Foruten varmen om dagen så er kanskje kveldene det som er mest spesielt med å være i syden. Horisonten er et fullstendig mørke, og når man sitter på terrassen etter at familien har tatt kvelden så blir man sittende å å lytte til det fasinerende lydbildet.

Fra bassengbaren er de ansatte i ferd med å rydde for kvelden. Jevn og lett klirring i glass som settes på plass akkompagneres av lettfordøyelig feriemusikk fra høytalerne. Akkurat passe lavt og akkurat passe anonymt hvis man ikke lytter bevisst på at det er 80-tallet dominerer spillelisten. Kanskje ikke så rart når man tenker på at anlegget virker å ha gjester i en mer moden alder. Den karakteristiske bassenglyden er også en fremmed lyd, med sin kontinuerlig sirkling når det skal fornyes til neste dag. De fleste av gjestene har forlatt bassengbaren og inntatt sine terrasser. Det er den glade samtalen og latteren som dominerer. De fleste oppleves å være i en modus hvor det føles godt å leve, og det er definitivt smittsomt.

Selv i disse sene kveldstimer kommer det nye gjester, noe som først og fremst høres gjennom den særegne lyden fra kofferthjul over utendørs gulvfliser. Når man tenker etter så føles det nesten som om vi alle er her på en slags mental lading. Hverdag og nordisk klima har gjort at vi alle er blitt tappet for vitalitet og energi. To uker fyllt med bl.a. bading, soling og spising sammen med familie og venner skal gi oss det nødvendig påfyllet av den energi vi trenger til en høst og vinter som ikke ligger så langt unna.

Nå skal det imidlertid leves i nuet.

Fæmøres

'Fæmøres'  var en populær aktivitet i Trondheim på 70 tallet. Man gikk først i "lære" hos de større gutta, hvor man storøyd av beundring fulgte den intense kampen om pengepotten. Etter at de hadde gjort opp seg imellom, var det ikke sjelden at de lot oss "skitongan" få ungjelde på ulikt vis. En populær øvelse var å "flyndre" femører som vi smågutta sprang etter. Ikke fordi vi måtte, men fordi vi, i en merkelig kombinasjon av pengebegjær og underkastende beundring, lot oss lokke til denne sosiale ydmykelsen. Ekstra misforstått anerkjennelse fikk vi hvis vi klarte å ta imot mynten før den traff bakken. En gang gikk det imidlertid galt. Bestekompis på den tiden, Pål Espen, måtte ha vært uoppmerksom da det skjedde. Fordi plutselig sto det en fæmøre ut av tinningen hans. Ja faktisk, og blodet rant kraftig. Det så heldigvis langt verre ut enn det var.

 

Nok om det. Der jeg vokste opp spilte vi oftest fæmøres tidlig på våren, når marka fremdeles var litt fuktig etter at vinteren hadde tatt farvel. Det var nok av leiraktig jordsmonn i en drabantby fortsatt under utforming. Fordi det var viktig at fæmøren "satt" når vi kastet den mot streken i bakken som vi hadde tegnet opp noen meter lengre frem. Som regel satte man en innsats på forhånd for å få være med. Størrelsen på innsatsen varierte, men den ble større med alderen. Alle som var med kastet først en mynt hver. Den som lå lengst fra streken på liv-sia (dvs nærmest), fortsatte å kaste til han hadde fått en mynt som var nærmere streken enn den nest bakerste. Kastet han over streken på død-sia, så var han ute. Var man dårlig til å kaste, måtte man bruke flere forsøk enn om man var god. Det aller beste var å havne på streken. Da var det stor sansynlighet for at de andre både måtte bruke mange forsøk, og at du til slutt vant alle pengene. Hvis flere havnet på streken så ble det omkamp. Formen på denne kunne variere. Enten ble den gjennomført mellom strekspillerne som et nytt spill med en større pott, eller det var nærmest streken av f.eks tre mynter.

 

Jeg husker at jeg var ganske god selv. Utstyrt med god øye-hånd koordinasjon fra naturens side, og en stor interesse for penger, var det ikke uvanlig at buksene hadde tunge lommer av skitne fæmører. Jeg mener bestemt at det meste av innspilt gevinst gikk til godteri, for sparing var ikke noen overdreven øvelse i den alderen.

The Gaslight Anthem - Handwritten

The latino way

Se «Nayer Ft. Pitbull & Mohombi - Suavemente (Official Video HD) [Kiss Me / Suave]» på YouTube

Facebook er ikke enkelt

A night like this

Post-punk og melankolsk fra tidlig 80-tall. Duger fortsatt.

Blind

Når man kun følger troen er man blind.

Benjamin Franklin

Karakter

Alle kan takle motgang. Vil du virkelig teste et menneskes karakter, så gi det makt.

Abraham Lincoln

Ask Embla - I fell in love

Violet Road - Can you hear the morning singing

En forfriskende sang og med en video som bringer frem minner fra da man som barn tilbragte sommerferiene hos besteforeldre ved den nord-norske kysten.

 

Ta sjansen

You miss 100% of the shots you don't take.

Wayne Gretzky

Catchy fra Fall Out Boy

Medmenneske

Man blir ikke høyere av å tråkke på andre.

Venner

Det skal visst være av barn og fulle folk man får sannheten.
Når man har familiediskusjon om temaet 'venner' og 'bestevenner', så har man vel litt mindre å imponere med fra voksenverdenen. Da er det ok å høre fra minstejenta: "Pappa, æ syns de e rart at du itj har fler vænna, du som e en sånn fin fyr"

The Black Keys

Man har jo ikke vært overbegeistret for kåringer innen musikk tidligere, men registrerer med tilfredshet at The Black Keys gjør rent bord innen alle rock-kategorier på Grammy i USA. Når det er full match med egen smak, så tar jeg det som et tegn på at alderen ikke er i nærheten av å begynne å tynge en gang.

Årets rockelåt: «Lonely Boy» - The Black Keys

Blåveis i rævva

Det er faktisk mulig å slå rævva så hardt at det er en utfordring å sitte normalt.

En planlagt søndagstur i alpinbakken ble omgjort til langrennstur i stedet, da slalomskoene til minstemann viste seg å være flere størrelser for små. En vanlig erfaring når man har barn i den sterkeste vekstalderen. Faktisk kan et kalenderår både utgjøre to og tre skostørrelser.

Nok om det. Nærmarka for langrenn er av det kuperte slaget. Nok av både oppover- og nedoverbakker. Det var i en av de bratte utgavene av sistnevnte det skjedde. Iblandet litt faderlig overmot satte man utfor. Dessverre var man uvitende til at en lengre mildværsperiode hadde gjort den nederste delen av bakken mer isbelagt enn snøbelagt, og da måtte det jo gå som det gjorde. En i starten kontrollert ferd ble bare mer og mer ukontrollert. Til slutt hadde alle aktuelle naturkrefter tatt overhånd, og man landet hard og brutalt på sitt bakre midtparti. Man merket fort at konsekvensen kun var sterk smerte, og ikke det som mer alvorlig var.

Så kom minstemann glidende etter. Med langt lavere fart og full kontroll selvfølgelig. Og det lille behovet man kunne ha for bekymring og trøst, forsvant fort når man mottar kommentaren:

"Du så skikkelig komisk ut pappa. Akkurat som Bambi".

Ja ja. Det er vel en fars lodd det i livet, at smerte er noe man skal bite i seg.

Så sitter man her da, og prøver etter beste evne å fordele trykket på høyre del av bakpartiet. Verden går imidlertid videre. Om et par dager kan man forhåpentligvis sitte balansert.

Kun for pynt og utseende

Den som fant opp fastelavensbollene må primært ha vært opptatt av pynt og utseende.
De er jo klin umulig å spise på en normal og intelligent måte.

God

Når du er god mot andre, er du best mot deg selv.
Benjamin Franklin

Betryggende signaler.

Når man er åtte år og nekter å legge seg før man har fått forsikringer om at 'Vitenskapens verden' på NRK2 blir tatt opp, så gir man sine foreldre betryggende signaler.

Morgenstund

Det gode liv kan også bestå av de små gleder.

Når man er morgenfugl så får man flere timer for seg selv før huset våkner til liv en søndag morgen. Da er det få ting som er bedre enn å kose seg med et ferskt Economist, nytrukket kaffe og litt sjokoladerester fra dagen før.

Gamle sanger om igjen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Konsert med De Lillos fungerer fortsatt.

Dokkhuset på Nedre Elvehavn er et passe intimt konsertsted, og passer perfekt til De Lillos litt spesielle norske låt-univers. Det var en reise i mange av høydepunktene fra bandets storhetstid. Tøff i pyjamas, Suser avgårde, En smak av honning og mange flere. Og når bandet blir klappet tilbake etter å ha takket for seg, og deretter gjør Kokken Tor som avslutningsnummer, så er det hele bortimot så perfekt som det kan bli.

 

Da får man heller tåle at dagen derpå er litt 'så der'. Selv om man tåler alkoholen dårligere enn i yngre dager, så tåler man definitivt musikken minst like godt.

 

Låt #1: Nei, ikke gjør det.
 

 

Låt #2: Sveve over byen

 

 

 

Låt #3: En smak av honning.

 

 

 

 

 

 

Detronisert

Hva var det egentlig som skjedde?

Man inntar jo tronen ganske umiddelbart. Som en mellomting mellom gud og supermann. Man kan alt og vet alt. At det kanskje ikke er helt fortjent får så være. Beundring føler man jo ingen trang til å gradere. Lenge innehar man sin posisjon. Og ja, man blir rett og slett godt vant.

Men etter hvert begynner noe skje. Man merker at utfordringene gradvis blir større, og at beundringen sitter litt lengre inne. Likevel utfordres man fortsatt godt innenfor ens kapasitet. Så, nesten uten forvarsel, og cirka på det tidspunkt hvor alder får ti-tallsendelse, snus ting opp ned. Man mister sin posisjon og blir degradert til å være en dinosaurlignende flauhet som har null peiling på det meste. Klær, hår, musikk, venner,++. Glem det! Den informasjon man gis er på 'need to know' basis, og som regel er det ikke mye det etter hvert blir vurdert at man trenger å vite. Den informasjon man selv gir i motsatt retning får plutselig et filter den må gjennom. Et filter som ikke har vært der før, og som av og til virker ugjennomtrengelig. Av de oppgaver man har hatt, så får man beholde noen. De som er av mer tjenestelignende art vel og merke.

Så, hva er det som kommer etter denne fasen?

Det vet jeg rett og slett ikke, for jeg er ikke kommet lenger. Det er fortsatt juratid i hjemmet, og vil nok være det noen år til. Men forhåpentligvis vil det komme andre tider. De sier det de som har tatt reisen før. For, som det kanskje ikke var riktig at man var en konge, så er det vel heller ikke riktig at man er en knekt. Noe midt i mellom kanskje. Etterhvert vel og merke.

Manglende bilinteresse

Når man har kjøpt ny bil og er aller mest fornøyd med at man har brukt minimalt med tid på kjøpsprosessen, så kan man vel ikke skryte på seg bilinteresse.

Drømmer

Utan draumar er vi ingen ting.
Av voner og draumar er live vevd.
Olav Duun.

Levd liv innehar mye kunnskap og erfaring.
Men kun for en selv som inspirasjon til forandring.

For ens barn bør den kun ligge til disposisjon.
Noe å dele hvis den blir etterspurt.

For som man selv har fulgt sine drømmer,
så bør man også la barna få følge sine.

Og som man selv har gjort sine erfaringer,
så bør man også la barna få gjøre sine.

Stjernehimmel

Hvis jeg hadde vært en maler på 1800-tallet med et komplekst og trøblete liv, og hvor anerkjennelsen for mitt virke ikke kom før etter min død, så ville jeg definitivt satt pris på at jeg ble dedikert en slik vakker sang.

Tanken på blod

Far til datter: Hvis du kjæm hjæm me ring i leppa så bli æ litt skeptisk.
Datter til far: De e itj aktuelt. Æ e som dæ æ pappa. Hvis det e blod så e de itj snakk om.
Far (tenker): De e gojenta te faren sin det.