Hvordan vi forholdt oss til TV er ganske forskjellig fra i dag. Andre som også vokste opp på 70-tallet husker at vi kun hadde en kanal, NRK, og at sendeskjemaet for uka for en stor del var fastsatt på forhånd. Litt kjedelig kanskje, men det gjorde jo at det hele ble ganske oversiktlig. På mandag var det Mandagsfilmen, på tirsdag var det Fjernsynsteater, på onsdag var det Komikveld osv. Det hele var forutsigbart og alle så de samme programmene. TV-tilbudet var imidlertid veldig voksenbasert, og for oss ungene var det lite tilbud. Barne-TV ble vist en halv time fra klokken seks, og det var stort sette det hele. På hverdagene huskes best Lekestue, en overpedagogisk laget barne-tv med Vibeke Sæther og Geir Børresen som programledere. Med skrekk huskes også den surrealistiske barne-tv'en Pompel og Pilt, som må ha satt dype sår i mang en barnesjel. Med kun en kanal var det et enda mindre tilbud for ungdomssegmentet. Når man ble for stor for barne-tv og enda var liten for voksen-tv, så havne man litt midt i mellom. Dette bedret seg når man begynte med eget ungdomsprogram kl halv sju på lørdagene. Programmet het selvsagt 1/2 7, og hadde alvorlige tema som pubertet, forelskelse, mobbing osv. I tillegg fikk man en sjelden gang også hørt og sett ungdomsaktuell musikk.
Fotballkort huskes godt. Man oppdaget fort at de riktige kortene med de riktige spillerne hadde en stor verdi. Når man hadde begrenset med penger, så var det bare en måte å få utvidet samlingen sin på, nemlig ved forhandlinger og bytting av kort. I disse forhandlingene lærte man også at utfallet var direkte avhengig av den styrke man hadde. Man måtte derfor skaffe seg et konkurransefortrinn ved at man hadde større kunnskap om hvilke spillere som hadde hvilken verdi i markedet. Da kunne man få til billige kjøp, som man senere kunne selge dyrt. En 'Kevin Keegan' kunne lett selges til andre for ganske mange kort. Basert på egen dyrekjøpt erfaring var det lettere å lykkes i dette spillet mot en av de yngre guttene. De større guttene holdt man seg unna, så fremt man ikke på forhånd hadde bestemt seg for hva som var aktuelle bytter. Ved nærmere ettertanke så høres det egentlig ut som kunnskap man har foredlet senere i livet. 
Apache sykkelen fra DBS var også en særegenhet med 70-tallet. Ikke så effektiv å sykle med, men hva gjør vel det når den hadde full uttelling på tøffhetsskalaen. Apache sykkelen hadde lang sal og chopper-styre, etter modell av tilsvarende motorsykler. I tillegg hadde sykkelen tre-trinns navgir, med en gedigen girvelger med T-håndtak plassert på rammen. Hvis det er noe som huskes som viktig når man vokser opp, så er det å ha det som var oppfattet å være tøft. Og ingenting var tøffere enn en Apache sykkel på 70-tallet. Jeg husker at jeg ikke helt hadde forståelsen for argumenter om at man var for liten og at det ikke var penger nok, når man samtidig så at flere og flere av kompisene fikk sin sykkel. Til slutt ble det også min tur, og det er ikke lett å beskrive den gleden man opplevde når man kunne ta den etterlengtede "runden” i gata.
Morgan Kane var en person som for mange gutter hadde en ikke ubetydelig posisjon på 70-tallet. Etter å ha tilbakelagt leseperioder med typiske barnebøker som Knerten, Bobseybarna, Hardyguttene m.fl., fikk man øynene opp for denne litt sære western-helten. Selv var jeg så heldig å ha en onkel som av en eller annen ukjent grunn fant ut han ville gi bort nesten en hel komplett serie av de gule pocket-bøkene. Tror det var nesten hundre bøker som en dag fikk hedersplassen på gutterommet. Det var selvsagt ingen skjønnlitterære skatter å snakke om, men de bidro i alle fall til at man videreutviklet sine lesevaner, noe som skulle vise seg å komme godt med når man startet å studere senere i livet. Historiene om denne frie, ensomme mannen med hest og colt foregikk i en delvis historisk korrekt bakgrunn på slutten av 1800-tallet i USA. Karakteren var klart mystisk, med personlige trekk som nervøs, innesluttet og med psykopatiske trekk. Han trakk sin colt på 1/5 sekund og var svak for kvinner og hasard. Hva kunne vel være et bedre univers å begi seg inn i for en gutt i tidlig tenårsalder med klare i pubertale trekk. 
Mot slutten av 70-tallet kom punken fra England, akkurat perfekt timet til den perioden hvor man tok steget inn i ungdommens rekker. Etter å ha famlet litt i musikkens verden ble man hardt og brutalt tatt av den nye bølgen fra England. Selve om man kanskje ikke tok det helt ut i klesveien og i hårstil, så hadde punk og new wave en solid posisjon i musikksmaken. Favoritter var Clash, Sham 69, Jam, 999 m.fl. Etterhvert kom det også til norske band, ikke minst fra Trondheim. Det var fint lite musikk av denne kategorien som ble spilt i radio og TV. Nye band måtte man derfor oppdage selv ved leting i platebutikker, eller gjenom tips fra andre. Musikk ble kjøpt i vinylformat, gjennom singler, EP'er og LP'er. I tillegg dro man på konserter, f.eks. med Wannskrekk, Lilliedugg, The Aller Værste, De Press for å nevne noen.
Hei:) Jeg skriver en artikkel om barne-tv til et skoleprosjekt og lurte på om jeg fikk lov til å bruke det første bildet i dette innlegget?
SvarSlett